Motbakken stole på lanolin: – Sau’n veit best

Ein av dem som fortsatt hell fanen høgt – eller i alle fall stavan – er Henry Motbakken (72).

Han e ein seig langrennsløper, som fortsatt e i farbar stand på mang vis.

– Æ har vyrry med, æ, og gått på ski så langt som æ kan minnas, sei Motbakken når Porcelen Tidende treffe han ved start´n av det tradisjonsrike rennet «Vømmølfjellet rundt».

– Det e eit artigt renn, tykkje æ. Litt lite snø i år, men det e nu berre smøringa som e vanskelig.

– Før så va det snø der det sku vær snø

Vi spør om det har vorti minjer snø i dal´n nu enn før i tia.

Henry ser overraska ut.

– Minjer snø?

Ifølge Motbakken har moderne smøreprodukta skapt meir problem enn løsninga.

– Nu te dags ska dæm ha fluor og pulver og voks og heile kjemilaboratoriet i sækken. Før så hadd vi lanolin og sauskinn. Det holdt i massavis.

Han klappe på skian sin.

– Treski. Gran. Heilt reint naturprodukt. Smurt med lanolin og litt sauskinn. Det e det einast som fungere.

– Før så gjekk vi. Nu står dæm berre og justere bindinga.

Motbakken meine moderne skiløpera bruke meir tid på utstyr enn på å gå på ski.

– Før så kom folk te rennet med ski, nestpakk og pågangsmot. Nu kjæm dæm med smøreteam å startangst.

Motbakken e tydelig fortvila over utviklinga.

– Dæm står å justere bindinga i ei hælvtim. Da har æ allerede gått to kilometer æ.

Brødrene Motbakken

Henry har gjort ett forsøk i å lær opp sine slekninga, Odd Motbakken og Oddvar Motbakken, men resultatan har vorri variert.

– Dæm e nu med, sei Henry diplomatisk.

Odd og Oddvar står et stykke unna og diskutere pøls.

– Dæm har gode intensjona, men dæm har meir talent ferr servering enn for staking, sei Henry.

Ifølge Henry har treningsopplegget vorri tydelig.

– Æ sa te dæm: «De må bættere mæ spring jaa!» å prøvd å jåggå dæm i væn på skiom.
Men dæm meint det va ferr langt.

Et dramatisk skiløp

Henry minnes skiløpet han vart nummer 3.

– Da vart æ tatt tå snøras. Det va bussjigt! Men æ hadd tilfeldigvis staven opp, så kameratan min såg den og fanj mæ.

Han vart still nånn sekund.

– Det va itj bestandi det va løypa heile tida da. Oft så mått´n ta ut på leia på skjønn den som rennt først, så det hendt at det va nå´n som tulla bort sæ. Borti anna løypa og anna renn. Så æ kom nu først den gongen læll om dæm skreiv mæ som nummer 3 på resultatslesta.

Idrett ferr folket

Mot slut´n av praten kjæm vi inn på dagens toppidrett.

Henry er itj heilt overbevist.

– Det e stjerna nok på himmel’n, tykkje æ. Idrett ska vær ferr folket.

Henry ser bort på brødran sin som allerede har fått fyr på kaffekjel´n.

– Og ferr dæm som itj vinn, lægg han te.

Så smøre han eit nytt lag lanolin på treskia, nikke bestæmt og legg ut i løypa ferr ein ny runde.

Ned ved kaffkjel´n står Odd og Oddvar bøyd over pølsan med det som i idrettskretsa neppe kalles sportslig fokus. Dæm vurdere pølsan nøye og diskutere korvidt ei go pøls ska ha rætt spenst – omtrent sånn som Henry vurdere skiløpera etter teknikk.

– Ho nærme sæ nu, meine Odd.

Eit stykke oppi løypa stoppe Henry og rope ned om dæm kjem etter. Odd løfte ei pøls opp av kjel´n og vurdere denj mot lyset.

– Ja da, rope han tebake.
– Når oppvarminga e færdi.

Henry riste på hue og går videre oppover fjellet.
Ned ved kaffekjel´n bli Odd og Oddvar ståan.